Stig Riise Pettersen

Your ePortfolio

...det kommer an på å forandre den Subscribe to this blog

Kommunal kvinneforakt

Også publisert som leserinnlegg i Haugesunds Avis:

 

Det nærmer seg 1. mars, og elever på de videregående skolene skal søke seg ut i læreplasser for å få en fagutdannelse.

Helsefagarbeidere er en yrkesgruppe som vi vet det kommer til å bli stor mangel på de neste 20 årene. I alle festtaler omtales disse i rosende ordelag, og ungdommen oppfordres til å søke utdanning innenfor helse- og oppvekstfag.

Når ungdommen er ferdigutdannet, har imidlertid kommunene lite annet å tilby, enn massiv forakt for det yrket som ungdommen velger å satse på. En forakt som gir seg uttrykk i at kommunen tar det for gitt at det å være helsefagarbeider er en hobby, eller til nød en ekstrajobb.

I Haugesunds Avis lørdag den 31. januar har Haugesund kommune utlyst stillinger for helsefagarbeidere som følger:

  • 3 stillinger på 14,08%
  • 2 stillinger på 52,82%
  • 1 stilling på 21,13%

Hvilket signal ønsker Haugesund kommune å gi framtidige helsefagarbeidere med slike stillingsbrøker: 

«Velkommen som lærling i Haugesund kommune. Vi håper du bruker læretida til å bli godt gift – for du kommer ikke til å få en jobb det er mulig å leve av etterpå»?

 

Nesbø mister grepet

Så er julehelga unnagjort - og med det årets skjønnlitteratur. 

Som vanlig mye krim - og Jo Nesbøs "Politi" er gjennomlest. Jeg registrerer 6ere på terningen, og lurer litt på hvorfor. Etter min vurdering, er Nesbø i ferd med å miste grepet.

Bakgrunnen for min påstand, er at boka er full av irriterende feil - som det hadde tatt Nesbø (eller konsulentene i forlaget) relativt kort tid å rette opp. La meg ta noen (utvalgte) eksempler:

a. En sentral del av beskrivelsen av en av hovedpersonene i boka, er at han hører på "The Dark Side of the Moon". Her påstår Nesbø friskt og freidig at det er David Gilmour som synger på avslutningssporene - mens en rask gjennomlytting ville ha avslørt at det er Roger Waters. Hvis det er et poeng hvem det er som synger, gjelder det å ha riktig vokalist - ellers faller poenget stendødt til jorden.

b. En av personene dopes ned med middelet "nitrasepan". Et raskt søk i Felleskatalogen ville ha vist at det heter "nitrazepam". Og personen spekulerer i om det kan være sprøytet inn i kapselen til kaffemaskinen. Samme søk i Felleskatalogen ville ha vist at nitrazepam (Apodorm og Mogadon) bare finnes i tablettform i Norge - stoffet måtte altså ha blitt knust og plassert inne i kaffekapselen.

c. En annen av personene blir drept ved injeksjon av luft i blodårene, slik at han får en blodpropp i hjernen. Greit nok - men her påstår Nesbø at det som forårsaker blodproppen er injeksjon av luft i ei blodåre bak øyeeplet (!). Greit nok å være kreativ - men min gjetning (dvs. om jeg hadde vært drapsmannen) er at det sannsynligvis ville ha skjedd gjennom injekson av luft i veneflonen personen allerede hadde innlagt. Enkelt, raskt, og umulig å spore (ingen ekstra nålemerker på pasienten).

d. Nesbø påstår at Byrådet i Oslo kan innsette og avsette (permittere) politimestere. Som erfaren krimforfatter bør Nesbø vite at politimesteren er statstjenestemann. Byrådet kan gjerne ønske, leggge press på osv. - men de har ingen instruksjonsmyndighet eller ansettelsesmyndighet når det gjelder politimesteren.

e. Videre gjør Nesbø et poeng ut av at et (ikke navngitt) parti tar kontakt med politimesteren for å få ham aktivt med i partiet. Fortsatt (tydeligvis) under forutsetning av at politimesteren er underlagt Byrådets myndighet. Etter Kommunelovens §14 ville politimesteren i så fall ikke vært valgbar til bystyret - ettersom han leder en forvaltningsgren. Og dermed blir det hele nokså meningsløst. Vitsen med kontakten, må jo være å få en populær politimester til å stå fram som representant for Partiet - og når han da ikke er valgbar, faller også dette dødt til jorden.

 

I krim er en av spillereglene at det er detaljene som avgjør - det er detaljene som bringer etterforskeren på sporet, og det er detaljene som feller forbryteren. Da skal man ikke slumse med detaljene slik Nesbø gjør her. 

Død eller begeistret?

Under overskriften «Venstresiden på dødsleiet?» har Knut Birkeland noen tanker om venstresidas framtid. Birkeland avslutter med at «Dette er ikke en nekrolog eller en spådom…».

Jeg er absolutt enig med Birkeland i at det er for tidlig å skrive venstresidas nekrolog.

 

Globalt perspektiv

Er det virkelig slik at alle idealene nå er døde? Globalt sett er det mye som ikke har fylt forventningene til de som var unge og radikale på 70-tallet. Likevel kan man ikke erklære «venstresida» død og begravet;

  • I Uruguay er president Jose Mujica elsket av de fattige, og er en president som tar sosial utjevning alvorlig.
  • I Venezuela har Hugo Chavez bidratt til å gi millioner av fattige et verdig liv og politisk innflytelse.
  • Cuba ble aldri et sosialistisk paradis – men er en humanitær stormakt. Kubanske leger redder liv på Haiti og i en rekke land i Sør-Amerika. Cuba var avgjørende for avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika.

For bare å nevne noen eksempler. Fortsatt er det slik at tanken om rettferdighet og sosiale og demokratiske rettigheter for alle lever i beste velgående.

 

Sverige som eksempel

Ved valget i 2010 fikk den svenske Alliansen (Moderaterna, Kristdemokraterna, Folkpartiet og Centerpartiet) 49,87% av stemmene. De rødgrønne (Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet) fikk 43,60%. Sverigedemokraterna fikk 5,70%.

Ved valget i år, fikk Alliansen 39,3% av stemmene – og samtlige av partiene gikk tilbake. De rødgrønne fikk 43,7% av stemmene – altså en marginal framgang. Og hvor gikk velgerne? Noen ser ut til å ha gått til Feministisk initiativ som fikk 3,1% - og dermed ikke ble representert i Riksdagen. Flesteparten av de borgerlige velgerne ser ut til å ha gått til Sverigedemokraterna, som kommer inn med et rekordhøyt antall representanter i Riksdagen.

Den svenske venstresida ligger ikke «på dødsleiet» - men den har ikke klart å mobilisere nok velgere til å få til et reelt systemskifte. Alliansen har privatisert velferdstjenester – noe som har liten folkelig støtte. Alliansen har sørget for et svensk skolesystem i fritt fall – og lista kunne gjøres mye lengre. Alt dette burde gi venstresida bortimot åpent mål i valgkampen. Men de som er misfornøyd med den borgerlige politikken, har ikke gått til venstre, men til høyre. Jeg er enig med Birkeland i at storparten av de 781.000 som stemte på SD ikke i utgangspunktet er rasister – de er bekymret for raseringen av det svenske velferdssamfunnet. Så det store spørsmålet blir dermed hvorfor SD har større appell enn venstresida? I motsetning til mange norske kommentatorer, tror jeg at mye av forklaringa er at «de rødgrønne» ble for LITE venstreorienterte.

 

Debatt og begeistring

I enkeltsaker er det veldig mange nordmenn som er enige med partier som befinner seg til venstre for sentrum. Så hvorfor klarer vi ikke å skape begeistring for den samlede politikken?

Jeg tror mye av utfordringen her i Norge, er det snevre debattklimaet – at ting blir tatt for gitt. Skal «venstresida» komme fram med våre løsninger – må vi også få rom for en bred debatt.

Et kort, og lokalt eksempel på debattklima; Da Simon Næsse reiste debatten om hvorfor en «robust» og veldrevet kommune som Karmøy skulle slå seg sammen med det finansielle og politiske konkursboet Haugesund – ble han møtt med øredøvende taushet.

Rødt tar utfordringen – fram mot kommunevalget skal vi presentere løsninger som skaper debatt – og begeistring!

(trykket i Haugesunds Avis 23.09.14)

Ikke fordi den har et svar

 

Noen bøker er skumle.

De starter alltid pent og forsiktig - og uten at du merker det, har de festet ballegrepet og tvinger deg inn i teksten på en slik måte at andre ting i en periode blir irrelevante.

Årets opplevelse startet på Bruns bokhandel i Trondheim. Ettersom sommeren medførte en lengre togreise, var jeg på utkikk etter reisefølge - og kom ut igjen med "Dirk Gently's Holistic Detective Agency" av Douglas Adams og "Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang" av Tor Åge Bringsværd. Tilfeldig utvalg? For å si det med Dirk Gently "There is no such thing as "coincidence"".

Det er neppe tilfeldig at begge har skrevet om Odin (ok - for Adams' del ETTER at "Dirk Gently's Holistic Detective Agency" ble skrevet - men som Dirk Gently trolig også ville ha bemerket; ting skjer ikke alltid i den rekkefølgen vi oppfatter at de skjer). Guden som har skapt verden - og som seinere gir sitt ene øye for å FORSTÅ den. Guden som veit at det ikke uten videre er en god ting at guder griper inn i den verden de har skapt.

Men så smyger bøkene seg inn på deg på helt ulike måter. Der Adams får de mest absurde situasjoner til å virke hverdagslige, får Bringsværd det hverdagslige til å virke nytt og tankevekkende. Der Adams skriver (tildels hysterisk) morsomt - med en mørk undertone, skriver Bringsværd (denne gangen) mørkt med en lys undertone. Adams driver deg framover fra side til side - Bringsværd tvinger deg til å ta inn boka ord for ord (går det an å sluke langsomt?) og utfordrer deg hele tida til å lage dine egne bilder. For hvordan ser egentlig en flykrell ut?

Det er neppe heller tilfeldig at begge har skrevet om hva som skjer når "noen" griper inn og forandrer historiens gang. I begge tilfeller kunne det ha endt med katastrofe - men begge har (på en måte) en "lykkelig slutt".

Siden Bringsværds bok er ny av året, tenkte jeg å fortsette med den (og kanskje komme tilbake til Adams' ved en senere anledning).

Så hva "handler" "Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang" om?

Bringsværd hadde ikke vært Bringsværd hvis han hadde holdt seg til ett tema. Han er en av disse gammeldagse forfatterne som håndterer mange ulike tema innen ett kapittel - og enda flere innenfor rammen av ei heil bok - i motsetning til de "moderne" Knausgårdene som stort sett bare håndterer ETT tema (seg sjøl).

Boka handler om den umulige kjærligheten som kanskje blir mulig - om Ammer og Vala og om Aila og Rantur.

Den handler om Krigel - poeten uten menneskelige følelser - som skriver for å nærme seg det menneskelige.

Den handler om hva som skjer når vi bygger våre forestillinger om "de andre" på våre egne fortellinger - uten å undersøke hvordan "de andre" faktisk er.

Den handler om hva som skjer når de undertrykte overtar - og om det er mulig for de undertrykte å behandle sine tidligere undertrykkere med respekt og verdighet.

Tematisk griper den også tilbake til den 30 år gamle "Ker Shus" - men denne gangen med mer håp og større tro på at det kan finnes en vei ut.

Hele veien med en språklig lekenhet - og nydannede ord for å beskrive en virkelighet som likner vår egen - men som likevel er helt forskjellig fra vår. Dette stiller sjølsagt krav til leseren om å bli med på leken, om å være med på at språk også må nydannes for å kunne beskrive en ny virkelighet. Og, nei, VG (http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10113527 ) en "birn" er IKKE en bjørn!

Så er det kanskje på tide med en liten reservasjon - før konklusjonen. Bringsværds forfatterskap er så stort og omfattende at jeg ikke på noen måte kan påberope meg å ha lest alt - men jeg har lest med glede. Og det gjennomgående "tema" i det jeg har lest (og det er godt mulig at Bringsværd sjøl vil være ravende uenig), er at det er viktigere å finne de gode spørsmålene, enn å ha de gode svarene. Bøkene er utforskende og søkende i jakten på nettopp det gode spørsmålet - som driver leseren til å problematisere (nesten) alt det vi i det daglige tar som en selvfølge.

 

Og som et svar på det som VG etterlyser i sin anmeldelse, avsluttes omtalen (av begge bøkene) med en vri på det kinesiske ordtaket;

Forfatteren skriver ikke fordi han har et svar. Han skriver fordi han har en fortelling.

 

P.s. - og så er det kanskje på tide å lese Ker Shus om igjen......

 

Livet imiterer kunsten

Noen ganger blir det slik at kunsten gir god innsikt i samfunnet og de mekanismene som virker der.

Rett etter jul startet jeg lesinga av "Nordaust-passasjen" av Kjartan Fløgstad. Som alltid (?) skriver Fløgstad godt. I utgangspunktet handler boka om to gutter som blir evakuert fra Spania under borgerkrigen. Gjennom en rekke omveier havner den ene i Mexico, og den andre i Sovjet. Fløgstad følger disse to ulike skjebnene i en parallellhandling - samtidig som han tar sidesprang som kommenterer dagens virkelighet.

(I parentes bemerket har han også et ramsalt spark til oss whiskysnobber; Norsk akevitt er blitt den nye merkevaren som eksporteres til alle land. Den aller mest eksklusive heter ÆØÅ - som er komplett umulig for utlendinger å uttale, og derfor er blitt den aller mest etterspurte.)

På side 86-87 kan man lese følgende passasje:

Den samrøystes dommen Stroem vs. Walker viste til liknande avgjerder i EU-domstolen og slo fast at fordi økonomisk utjamning og progressiv skattlegging var å sjå på som kollektiv bestikking av store veljergrupper, måtte retten forby slik verksemd som forsøk på korrupsjon. Som klår presedens kunne ein visa til den folkevalde og ustanseleg gjenvalde venezuelanske diktatoren Hugo Chavez, som i årevis hadde skusla bort statens oljeinntekter på å kjøpa veljarar, ved å gi fattigfolk skular, utdanning, helsestell, alderspensjon og betre livsvilkår. Derfor hadde han ein rettsordre hengande over seg og var ettersøkt over heile den frie verda. Uttrykt i tusen avisledarar slo den offentlege meining hardt ned på slikt misbruk av statens ressursar, som ein ikkje kunne karakterisere med andre ord enn massiv korrupsjon. Slike tilstandar kunne ikkje demokratiet og verdssamfunnet tåla.

 

Noen måneder senere utgir Civita boka "Diktator i forkledning" (http://www.civita.no/publikasjon/diktator-i-forkledning ) som viser at høyresidas tenketank gjør sitt aller beste for å leve opp til Fløgstads framstilling. I dette intervjuet med Klassekampen, gjør Kristian Tonning Riise (no relations - heldigvis!) sitt aller beste for å framstå enda mer absurd parodisk enn Fløgstad ( http://www.klassekampen.no/61067/article/item/null/gar-i-strupen-pa-chvez ):

Riise hevder at Chávez har blitt valgt på udemokratisk vis og at han bruker demokratiske rammeverk «ikke for å nå demokrati, men for å sementere autoritære strukturer». Et av bokas kapitler heter «Kunsten å stjele valg».

- Mener du Chavez er en diktator?

- Nei, han er ikke det i akademisk forstand. Men han har vært veldig flink til å gi retorikken sin og måten å bygge opp samfunnet på en demokratisk innpakning. Han er en autoritær leder som ikler seg demokratiets rammeverk. sier Riise, som håper boka skal bidra i «debatten om grensedragningen mellom demokrati og diktatur».

Og litt lengre ned:

Ifølge Riise kan Chávez bruke statens ressurser på å drive egen valgkamp, bøtelegge eller til og med stenge opposisjonelle medier, fengsle folk uten rettssak eller dom og nekte opposisjonelle å stille til valg.

- Legger man sammen disse mekanismene, får man ikke et demokratisk valg, men et demokratisk utfall av et udemokratisk valg, sier Riise.

I 1998 hadde 20 prosent av venezuelanere over 18 år ikke registrert seg som velgere. Foran valget i fjor hadde 96 prosent av de stemmeberettigede registrert seg som velgere. Ved presidentvalget i 1998 var valgdeltakelsen 63,76 prosent. Ved siste presidentvalg i oktober 2012 var den på 80,52 prosent. (I USA var den på 58,9 prosent.)

- Hva sier slike tall om demokratiet i Venezuela?

- Jeg er enig i at valgdeltakelse er en av tingene som kan gi en indikasjon på demokrati, og dette er en av tingene som gjør Venezuela veldig interessant også. Det er jo ingen tvil om at det fortsatt eksisterer en enorm folkelig oppslutning om Chávez, sier han.

 

Som Monty Python ville ha sagt: "Say no more!"

 

Etter at intervjuet ble gjort, har Chavez forlatt oss - og det kan være all mulig grunn til å følge med på hva høyresida både her til lands og i Latin-Amerika kommer til å sette inn av propaganda rettet mot reformene Chavez fikk gjennomført.

Men kanskje kan det også være et visst håp om at debatten om Venezuela etter Chavez kan ta en mer saklig vending - slik som i denne kronikken i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Venezuela-sett-fra-Norge-7148145.html#.UULsjRzA32s

 

 

 

 

Kongen av sosial dumping

Så er den store "SAS-krisen" over. Flyene går fortsatt, og "alle" er enige om at det går mye bedre for SAS og dermed for alle oss som av og til bruker dette flyselskapet.

Men hva er egentlig konsekvensene av denne "redningsaksjonen"? Hvor mye skal fagforeningene gi etter når de blir utsatt for dramatiske utpresningsforsøk av kapitalkreftene? Og bør vi egentlig si oss fornøyd med løsninger der kapitalen ruller tilbake sosiale og lønnsmessige goder som fagforeningene har kjempet fam gjennom mange år? Norge blir ofte framholdt som "annerledeslandet" i disse dager - med økonomisk stabilitet, høy sysselsetting og lite utenlandsgjeld. Og man legger forklaringen på den norske oljeøkonomien. Men er det så enkelt? Uten at man tar i betraktning den sterke stillingen fagbevegelsen har hatt - og delvis har - er det umulig å forstå at Norge er et av de få landene i Europa som fortsatt har en kapitalisme med et menneskelig ansikt.

 Skal vi kunne slå tilbake nye angrep på den norske (og internasjonale) fagbevegelsen, er det viktig å forstå mekanismene bak "SAS-krisa".  Så hva har vært kapitalens strategi for å få fagbevegelsen i kne i denne saken? Den første brikken i puslespillet er UVITENHET - flybransjen er en liten bransje i Norge. Få har førstehåndskjennskap til lønns- og arbeidsvilkår i bransjen - og dermed ligger veien åpen for kapitalen til å spre desinformasjon - godt hjulpet av nyttige idioter i pressen. Prøv å søke på SAS på Google og se hvor få artikler som gir objektiv informasjon om de faktiske forhold i bransjen. Ett av de få - og det er skrevet av en av de ansatte i SAS - er dette: http://www.aftenposten.no/meninger/Noen-betaler-prisen-7062140.html Og det beskriver også konsekvensene av den nye avtalen som er inngått. Dessverre er også dette innlegget noe omtrentlig - hun kunne gjerne beskrevet hva som er faktisk lønn for en vanlig ansatt i SAS.

En oppklarende artikkel i svenske ETC viser at de ansatte ble utsatt for BEVISST utpressing av ledelse og eiere i SAS: http://www.etc.se/nyhet/utpressning-raddade-sas Og når vi da vet at den norske, danske og svenske staten til sammen eier 50% av SAS ( http://no.wikipedia.org/wiki/Scandinavian_Airlines_System ), kan den eneste konklusjonen bli at de tilsvarende regjeringene stod bak ledelsens utpressing. At den svenske regjeringen (konservativ) ønsker (og gjennomfører) sosial dumping har vært klart lenge - men at den norske (sosialdemokratisk) og danske (sosialdemokratisk) er med på leken uten reservasjoner viser at knefallet for kapitalen er totalt. Og smitteeffekten fra SAS-krisen er allerede begynt å vise seg: http://dagens.etc.se/blogg/deprimerande-fran-danmark

Og i denne saken framstår Trond Giske som kongen av sosial dumping: http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/SAS-har-fortsatt-langt-igjen-7049569.html Han er fornøyd (!) med at kapitalens utpressingsstrategi har lyktes, og uttaler at effektiviteten i SAS nå er økt. Når i all verden ble det god sosialdemokratisk politikk at lavere lønn og lengre arbeidsdager er høyere effektivitet? Realiteten er jo det motsatte: Høye lønninger sikrer at man er effektive i den tida som er til rådighet. Og når Trond Giske med dette stiller seg i spissen for  fagforeningsknusing og undergraving av respekten for inngåtte avtaler - hva vil bli den nedre grense for hva norske arbeidere må godta? Vil vi igjen komme i den situasjon at det er den fattigste arbeideren i Europa som skal sette standarden for hva som er akseptabel lønn?

På mange måter har  Trond Giske vært et friskt pust i regjeringen. Denne saken har tatt bort all troverdighet han måtte ha, og har vist at han er totalt uten innsikt i kapitalens virkningsmekanismer. Fagbevegelsen har fått en ny fiende - og den heter "aktivt eierskap i statlige bedrifter".

Er bolig en vare?

Omtrent ukentlig har vi oppslag i avisene som

a. forteller oss hvor mye vi har "tjent" på boligprisoppgangen - som f.eks. dette: http://www.dinepenger.no/bruke/boligprisene-opp-430-prosent-paa-20-aar/10061653

eller

b. forteller oss hvor vanskelig det er å komme inn på boligmarkedet - som f. eks. dette: http://universitas.no/nyhet/56968/-oslo-er-i-bolignod

Men sjelden (med Klassekampen som sporadisk unntak) blir det problematisert at det er en sammenheng mellom disse to fenomenene. Spørsmålet er om "markedet" er i stand til å løse problemet - eller mer fundamentalt: Bør bolig være en vare som omsettes på et "marked"?

La oss først se på påstanden om at vi som boligeiere "tjener" på at boligprisene øker. Som Dine Penger friskt og freidig skriver:

Siden 1992 har boligprisene i Norge økt med 430 prosent, ifølge den offisielle statistikken fra eiendomsmeglerbransjen og analysebyrået Pöyry.  Det betyr at mange nordmenn har kunnet tjene en liten formue på å eie egen bolig

Har vi egentlig det? Hvis vi halverer tidsperspektivet - og for enkelhets skyld sier at boligprisene har doblet seg i løpet av de siste ti årene, kan vi gjøre en enkel beregning:

Jeg kjøper en leilighet i 2002 - denne har en pris på 1.000.000. En enebolig har på samme tidspunkt en prislapp på 2.000.000. I år selger jeg min leilighet for 2.000.000 og kjøper den eneboligen jeg ikke hadde råd til for 10 år sia. Denne koster nå 4.000.000. Dersom jeg hadde 100.000 i egenkapital når jeg kjøpte leiligheten vil jeg i følge min bank sitte igjen med et restlån på 560.000. Jeg casher inn dette lånet med det jeg har "tjent" på min leilighet. Jeg sitter da igjen med 1.440.000 i egenkapital. Resultat: Jeg må låne 2.560.000. Hvem blir "rikere" av det? Svar: a. Banken som får et større lån som skal betjenes. b. Eiendomsmegleren som høster provisjon av prisoppgangen. Konklusjon: Norske journalister markedsfører hemningsløst bankenes og eiendomsmeglernes profittinteresser som noe "vi" blir "rikere" av.

Men rett skal være rett - Dine Penger har også en advarsel om at boligprisveksten trolig ikke kommer til å fortsette - og at det vil komme "justeringer" nedover. Det positive med det, er jo sjølsagt at det vil bli lettere å komme inn på markedet - men det vil trolig (som i 1987 - 1989) være svært mange som oppdager at de ikke er blitt "rikere" av å eie bolig. Snarere vil de ende opp i ei gjeldsfelle fordi verdien av boligen er lavere enn lånet de har tatt opp.

Så - hva må gjøres for å sikre en god og rimelig bolig til alle?

Først og fremst å slutte å betrakte bolig som en "investering". De aller fleste av oss kjøper en bolig for å bo i den - det er altså bruksverdien som er det sentrale, ikke bytteverdien. Dette betyr at "markedet" må ut av boligpolitikken.

Hvordan kan det skje? Rødt har nylig kommet med et program for boligpolitikk som betyr forbedringer - men som ikke går langt nok: http://rødt.no/politikk/andre-program/bolig-og-byutviklingsprogram-for-r%c3%b8dt/

Etter mitt syn er det to viktige tiltak som trengs i tillegg:

a. En aktiv distriktspolitikk. Dersom vi fortsetter å sentralisere i samme tempo som nå, vil det bety at det må bygges mange nye boliger i de største byene, samtidig som hus blir stående tomme i distikts-Norge. I tillegg til at det er en gigantisk sløsing med ressurser, betyr det at det må bygges forholdsvis flere boliger for å dempe presset. Det trengs altså en grundig gjennomgang av all distriktspolitikk for å unngå videre sentralisering - som innebærer en aktiv landbrukspolitikk, en aktiv fiskeripolitikk, desentralisering av statlige tjenester (Brønnøysundregisteret er et utmerket eksempel) og styrking av kommuneøkonomien.

b. Fjerne prispresset på boliger. Dette kan skje ved å avskaffe eiendomsmeglerne. Ved boligskifte betaler man i dag dokumentavgift til staten. Denne kan brukes til å opprette (desentraliserte) boligkontorer. Når noen ønsker å bytte bolig, melder de dette inn til boligkontoret. Kontoret har ansvar for å få tatt en takst (teknisk og verdimessig) av boligen. Deretter legges boligen ut med en fast pris. De som er interesserte i boligen, legger inn en "interessemelding" - og det foretas en loddtrekning blant de interesserte. Ingen budrunde - intet prispress oppover. Dette vil dempe markedet kraftig - og vil fjerne snylterne (les: eiendomsmeglerne) fra maktposisjonen de har i dag.

Verre enn fryktet

Jeg har tidligere (/rfk/79172/blog/?BlogYear=2010&BlogMonth=6&BlogWeek=-1) skrevet om hvordan den såkalte "Samhandlingsreformen" kommer til å få dramatiske konsekvenser for de som er gamle og kronisk sjuke. Samhandlingsreformen er en endring av helsevesenet som først og fremst kommer de unge med enkle og ukompliserte lidelser til gode - de som passer inn i de "standardiserte pasientforløpene" som økonomene ser for seg skal være styrende for helsevesenet.

Så jeg hadde planlagt en "hva var det jeg sa"-blogg utpå sommeren en gang, når resultatene av reformen begynte å vise seg.

Nå har reformen virket i 2 måneder, og resultatet er allerede blitt verre enn jeg tenkte det skulle bli. En gjennomgang av Aftenposten viser tragiske resultater av at regjeringen som kaller seg "rødgrønn" har satset på at penger er "insentivet" for samarbeid i helsetjenesten. Når en ressurssterk mann som Knut Anton Mork står fram i Aftenposten og forteller hvilke konsekvenser "reformen" har fått for hans kone (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Felt-av-reformen-6754110.html) kan vi bare ane hvilke tragedier folk som har mindre ressurser gjennomgår. Foreløpig er det ingen store oppslag om det, men dersom det finnes noen oppegående journalister som begynner å grave litt, vil jeg tro at de finner mange fortvilte mennesker med kroniske lidelser som nå er blitt "overført" til en kommunehelsetjeneste som ikke aner hva de skal gjøre med dem.

Og rehabilitering som skulle være et satsingsområde, blir også nedprioritert: http://www.aftenposten.no/meninger/Na-rammes-hjertepasientene-6754708.html. Nå er det jo rett nok litt uklart om det et sammenslåingsprosessen ved Oslo Universitetssykehus eller om det er "samhandlingsreformen" som er hovedproblemet her. Uansett - rehabilitering er blitt markedsført som et av "hovedgrepene" ved "samhandlingsreformen" - men det dreier seg altså også i dette tilfellet om falsk markedsføring.

Dessverre er det foreløpig få motstemmer å høre. Mitt eget forbund - Norsk Sykepleierforbund - ligger langflate (med unntak av et par kritiske merknader i høringsuttalelsen til ny helse- og omsorgstjenestelov http://www.lovdata.no/all/nl-20110624-030.html). Legeforeningen har vært nokså tamme de også. Imidlertid ser det nå ut til å spre seg et "grasrotopprør" blant fastlegene i forhold til den nye forskriften. Helseministeren prøver å omdanne fastlegene til helsebyråkrater - målstyrte og detaljregulerte. I denne saken (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/60-prosent-av-legene-protesterer-mot-helseministeren-6752874.html) heier vi på fastlegene............

 

Fri oss fra økonomismen!

Aftenposten har 30. september to ulike artikler som handler om situasjonen i Oslo:  Den ene en kronikk skrevet av professor i geriatri Torgeir Bruun Wyller - www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4242013.ece - og den andre handlet om styreleder Göran Stiernstedt som truer med oppsigelser dersom ikke administrasjonen ved Oslo Universitetssykehus tar seg kraftig sammen -  www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4242133.ece .

I utgangspunktet tenkte jeg at dette var en glimrende illustrasjon av uenigheten mellom en faglig dyktig (sjekk Bruun Wyller her: folk.uio.no/tbwyller/ )lege og en økonom som ukritisk iverksetter alle "bestillinger" som "eier" (dvs. helseministeren) måtte ha. Der Bruun Wyller konkret setter fingeren på NPM-syken som brer seg i sjukehuset, med "målstyring", "redesign" og et stadig esende byråkrati som er kostbart og hindrer fagfolk i å bruke sin tid på "kjernevirksomheten" - nemlig pasienten - er Stiernstedt kun opptatt av at "styremålene ligger fast". Stiernstedt er tydeligvis opptatt av at målene skal "ligge fast" - uansett hvilke faglige konsekvenser dette måtte få. Og det ser også ut til at Stiernstedt mener at det at "styremålene ligger fast" er et uttrykk for "handlekraft".

Men nå viser det seg at saken er verre enn jeg først trodde - Stiernstedt er IKKE økonom - han er lege. Og åpenbart kraftig angrepet av ØKONOMISME (1). I en svarartikkel til Bruun Wyller - under den talende tittelen "Alle må stille opp" - viser han til fulle at han er en viktig del av det som Bruun Wyller omtaler som "papegøyokratiet": www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4249900.ece Artikkelen er full av floskler og halvkvedede viser - for eksempel klarer Stiernstedt å vrenge ut av seg dette:

Kunnskapsgrunnlaget om sammenslåinger og endringer i sykehus er tilgjengelig for alle. Forskningen viser at sammenslåing av tidligere selvstendige sykehus kan gi en kostnadsreduksjon på ti prosent og bedre kvalitet hvis prosessen fører til reell sammensmelting og riktigere dimensjonering av tjenestene.

Javel? Som "dosent" bør han vel vite at et slikt utsagn ikke sier oss noenting. Hvilken forskning, utført av hvem, når og hvor? Og er disse resultatene sammenlignbare med prosessen i Oslo?

Videre uttaler han : Endringene enkelte omtaler som umulige er allerede gjennomført i Stockholm og København. Men poenget til Bruun Wyller var ikke at endringene var "umulige" - bare at de med all mulig sannsynlighet vil gi dyrere og dårligere pasientbehandling, og at gode fagmiljø først blir revet ned for så å bli forsøkt bygd opp igjen. 

Kort sagt: Stiernstedt babler i vei, uten å imøtegå en eneste av Bruun Wyllers bekymringer.

Av en eller annen grunn føler også Robin Kåss behov for å melde seg på : www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4244772.ece - noe som kan tyde på at Bruun Wyller faktisk har satt fingeren på et svært ømt punkt. Og Kåss sjenerer seg ikke for å servere en blank løgn som argument: 

"Dette til tross for at sykehusene i Oslo har de største budsjettene i Norge, flest leger pr. innbygger, og Norge bruker dobbelt så mye på helse som EU-landene."

Som beviser at han enten ikke kan lese, eller bevisst villeder publikum gjennom bruk av statistikk. I følge Kunnskapssenteret - statens eget organ for evidensbasert kunnskap i helsesektoren, ligger Norge på OECD-gjennomsnittet i 2007 www.kunnskapssenteret.no/binary .

Det er tydelig at panikken er begynt å spre seg blant de styrende i Helse-Norge. OUS var en elendig ide. Helseforetakene var en elendig ide. Sammenslåing av Helse Sør og Helse Øst til Helse Sør-Øst var en så dårlig ide at jeg ikke forstår hvordan noe oppegående menneske kunne finne på å innbille seg at det skulle bli en suksess.

Måtte flere leger - og sjukepleiere, og fysioterapeuter, og hjelpepleiere, kort sagt: dyktige fagfolk - stå fram og kle av økonomismen alle dens floskler og vise konsekvensene av forsøket på å styre helsesektoren som en fabrikk!

(1) Økonomisme: Fra engelsk "economism" - troen på at alle sosiale fenomener kan reduseres til økonomiske begreper - http://en.wikipedia.org/wiki/Economism  Og noen (svensker) er til og med stolte av å være økonomister: http://www.ekonomism.us/?p=om-ekonomism

 

 

Mer idiotstatistikk

Jeg har tidligere vist til statistikk som liksom skal si noe om tilstanden ute i de mange offentlige velferdstjenestene www.itslearning.com/rfk/79172/blog/

Sjølsagt burde jeg ha tenkt meg at det i forbindelse med valgkampen dukker opp enda mer idiotstatistikk - men blir likevel like frustrert hver gang avisene (og NRK for den del) klarer å trykke ut av seg "statistikk" som skal kåre den "mest effektive" eller "beste" kommunen å bo i. Denne gangen er innsatsen doblet  - i 2010 kunne staten "spare" 15 milliarder, i år kan kommunene "spare" 29 milliarder. Og i 2012 kombinerer man vel stat og kommuner, og finner ut at "Norge" kan spare 60 milliarder??????

Når det gjelder helt enkle ting som:"Her betaler du høyest renovasjonsavgift" - så er det NESTEN meningsfullt å sammenlikne ulike kommuner. Men bare nesten. Dersom det er målsettingen for DEG å bosette deg i den kommunen som har den absolutt aller laveste avgiften, kan det være meningsfullt. Men de aller fleste av oss vil i tillegg spørre HVORFOR er avgiften lavest? Er kommunen dårlig på gjenvinning? Tømmes det sjeldnere enn i nabokommunen? Og: Er det andre ting som gjør kommunen attraktiv (eller eventuelt ikke attraktiv) å bosette seg i? 

Nuvel - Aftenposten påstår den 5. september at "kommunene går glipp av 29 milliarder" - http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article4217574.ece 

 Forutsetningen er at alle kommuner skal "produsere"  tjenester" til samme pris som "den mest effektive"  -  som i seg sjøl er det skjære tøv. Forutsetning nummer 2 er at det ikke er noen som helst sammenheng mellom "effektivitet" og kvalitet. Forutsetning nummer 3 (som det ikke sies noe som helst om) er at de ansattes arbeidsvilkår er de samme i de mest "effektive" som i de minst "effektive" kommunene. Alt tatt i betraktning, er det eneste undersøkelsen sier noe om er at noen kommuner bruker mer penger enn andre. Surprise!

Som kommentar til dette "oppsiktsvekkende" funnet har "Jern-Erna" følgende å si:

 29 milliarder er et oppsiktsvekkende høyt tall, sier Høyres leder Erna Solberg.  Vi vet fra tidligere at det er store forskjeller mellom kommuner, og innad i hver kommune, men at potensialet er så stort for hele landet under ett er en stor tankevekker for mange kommunale politikere som kan levere flere og bedre tjenester for de samme pengene, sier Høyre-lederen.

Nei, Erna - undersøkelsen viser ikke at det er mulig med "flere og bedre"  tjenester, ettersom kvalitet ikke er fokus.

Og Dagbladet vil heller ikke være dårligere. De presenterer en tabell over "Best økonomisk styring" basert på 6 ulike indikatorer: www.dagbladet.no/kommuneborsen/vis/ Tabellen viser det særdeles oppsiktsvekkende og uventede resultatet at kommuner med god økonomistyring havner IKKE i ROBEK (www.regjeringen.no/nn/dep/krd/Tema/databaser-og-registre/robek-2.html ). Gratulerer til Dagbladet!

For den som vil lese noe meningsfullt om statistikk & sånt - sjekk heller ut denne bloggen: hjernedvask.no/ 

Eller - om man vil ha et lite lys i mørket - les svenske aviser. Dagens Nyheter er en borgerlig avis som leverer relativt balansert informasjon på mange områder. Her er en artikkel som norske aviser kunne lære av: www.dn.se/debatt/privatiseringar-i-valfarden-har-inte-okat-effektiviteten (kanskje fordi artikkelforfatteren er enig med meg?????) Laura Hartmann skriver:

Bristen på mätbara vinster gäller oavsett om man ser till hela sektorn eller jämför offentliga och privata utförare. För att vara relevanta måste mått på effektivitet relateras både till kvalitet och skillnader i klientgrupper och verksamhet, en svår operation som sällan gjorts i debatten.

Nettopp! Og det samme gjelder i Norge. Vi vet alt for lite om sammenhengen mellom innsats og kvalitet til å kunne slå fast hva som er mest "effektivt". Her trengs det mer forskning for å få et godt empirisk grunnlag for å kunne si noe om "effektivitet". 

Og så får vi ta den politiske debatten - innebærer offentlig drift så store fordeler at vi sier neitakk til en prosent eller to i "økt effektivitet"? Eller er det politikernes oppgave å alltid gå etter "økt effektivitet" uansett andre samfunnsmessige konsekvenser?

 

 
Powered by: itslearning