• jobbe i et miljø som gir dem respons
  
• kommunisere
  
• dele personlige erfaringer
  
• danne og delta i fellesskap
  
• stille spørsmål
  
• få til noe
  
• gi noe av seg selv
  
• føle at det er trygt å gjøre feil
  
• få et publikum og noen som gir dem oppmerksomhet

I hvor stor grad beskriver dette klasserommet mitt? 

22nd Amendment from Andrew Sloat on Vimeo. 

(tips:  dy/dan)

ITU Monitor 2007 har selvfølgelig vært en av ukas hovedsaker for den som er interessert i IKT i skolen. Mediene har fått sine overskriftsvennlige oppslag: «Vil ikke bruke data i undervisningen», skriver digi.no, som forklarer at det er «lærernes uvilje» som nå står i veien. «PCer støver ned», forteller Aftenposten, som innleder med at tre av fire lærere ikke vil bruke IKT. VG.no hevder til og med (via NTB) at det er «Tilbakegang i databruk ved norske skoler».

Det er sikkert mulig å trekke enkelttall ut av rapporten som kan underbygge denne siste meldingen også, men tross alt sies det:

ITU Monitor 2007 viser at skolen tar på alvor utfordringen om å integrere IKT i undervisningen og utvikle elevenes kompetanse i å beherske digitale verktøy. Dette er spørsmål som skolen åpenbart forholder seg aktivt til og forsøker å gjøre noe med. I forhold til tidligere brukes IKT mer, man er i større grad opptatt av pedagogiske aspekter fremfor tekniske, og bruk av IKT har en sentral plass i skolenes planer og målformuleringer. (s. 14)

Men selvfølglig er det mye som ikke akkurat er oppløftende i det forskerne i ITU har funnet ut. Jeg kan bli utålmodig som få over at ikke flere lærere ser hvor fantastisk spennende det er, alt det som skjer på IKT-fronten og hvilke muligheter det åpner for oss som pedagoger. Men er dette noe som kan forklares først og fremst med lærernes uvilje - eller til og med boikott, som den digitale veteranen Jan-Arve Overland spør om på sin blogg?

Jeg er sikker på at du vil finne enkeltlærere rundt omkring som sitter og venter på at IKT skal gå over, som Overland formulerer det. Men jeg vet ikke hvor mange det er av dem. Jeg er heller ikke så sikker på hvor frukbart det er med en slik individualisering av problemet. I ITU Monitor tas det opp et organisasjonsperspektiv på dette som selvfølgelig er altfor komplisert til at det gir gode overskrifter i mediene. Forskerne skriver om «Den digitalt kompetente skole», som de beskriver med følgende fire kjennetegn:

• digitale læringsomgivelser, som viser til at bruk av IKT i skolen bidrar til å endre praksis og fordeling av roller mellom elever og lærere;
• IKT-modenhet, som viser til at det er en positiv og selvforsterkende sammenheng mellom de IKT-ressursene som er tilgjengelige, og de mulighetene for bevisst og etisk bruk av IKT en skole kan realisere;
• vurdering med IKT, som viser til at IKT er med på å bidra til å dreie skolen mot å legge større vekt på formativ vurdering, særlig der lærerne er organisert i faglige team;
• fleksibilitet, som viser til at fleksible organisasjonstyper, delingskultur og varierte undervisningsmetoder henger sammen med at lærerne arbeider tverrfaglig. (s 13)

De har også noen konkrete forslag til hva som skal vektlegges for å skape en slik skole:

• Det må jobbes med å integrere fagspesifikke digitale læremidler i undervisningen, hvilket betyr at det må satses på kompetanseutvikling innen pedagogisk bruk av IKT blant lærerne.
• Det må jobbes systematisk med utvikling og implementering av IKT-planer, hvilket betyr at det må utarbeides IKT-planer som sees i sammenheng med andre av skolens planer, som forankres i hele lærerkollegiet, og som følges opp systematisk med løpende evalueringer og revideringer.
• Formative vurderingsformer må formelt tas i bruk som metode for evaluering av elever. (s.13-14)

Jeg tror et slikt perspektiv er mer nyttig hvis vi skal komme videre fra det stadiet hvor vi leter etter syndebukker og gamle stabeiser som vi kan latterliggjøre for å ikke følge med tiden. Det betyr at hele organisasjonen må jobbe sammen, og ikke minst at skolelederne må ta noen grep for å få alle med seg i samme retning.