Mitt hJØRNe av web'en 
Fra 'Web 2.0' til 'School 2.0'?
David Warlock tar i sin blogg "2 cents worth" (med det flotte mottoet " ... of believing that learning about the world can be as exciting as the world really is") opp spørsmålet: Web 2.0 er vel og bra, men blir det noe annerledes skole ut av det? I posten "More on 'School 2.0'" skriver han:
"I have been convinced for a long time that Web 2.0 is important, that it is affecting how we use information — which affects education. [...] [I]nformation as a result of Web 2.0:
- Comes increasingly out of conversations that people have (blogs/wikis),
- Comes increasingly under the control of people who use it (RSS/Aggregators), and
- Comes to connect people through their ideas (blog linking and search engines)
Each of these characteristics is empowering. They empower us by valuing ou[r] ideas and stories, our ability and need to shape information for our needs, and our need to connect and communicate with other people who can help us do our jobs. So what does this mean for education?"
Han svarer med en metafor: elevene kan gå fra å være speil (mirrors) til å bli forsterkere (amplifiers"). I dagens skole er læreplanen og læreren innholdsleverandør, og elevens rolle er å være et mest mulig perfekt speil som reflekterer innholdet tilbake til læreren, som så sjekker at det er i henhold til standardene (kompetansemålene i våre læreplaner). I motsetning til dette:
"School 2.0’s greatest affect on teaching and learning is that it empowers both roles with a Yin and Yang affect. Teacher[]s become learners and learners become teachers, and each side is empower[ed] with conversation, control over their information landscape, and connections with each other — with almost no constraints of hierarchy. Students stop being mirrors, and instead become amplifiers. Their job is not merely to reflect what they encounter, but to add value to it. Content and skills are no longer the end product, but they become raw materials, with which students learn to work and play and share. Information is captured by the learner, processed, added to, remixed, and then shared back, to be captured by another learner/teacher and reprocessed."
Det er en vakker visjon, og sikkert vel optimistisk i forhold til den omskapende kraften i de nye verktøyene. Men kanskje er det ikke slik at vi bare skal bruke dem til å gjøre de samme tingene på en litt annen måte. Kanskje vi skal gjøre noe helt annet.
Å finne fram i videojungelen på nettet
Det fins mye video ute på nettet som ikke har noen som helst relevans for skole og utdanning. Men det fins også klipp som illustrerer poenger på en måte jeg godt kunne tenke meg å bruke. Problemet er at det ikke alltid er så lett å finne dem. Nettsteder som YouTube og Google Video har selvfølgelig søkemotorer, men disse søker på tagger og andre ord som omgir videoene, ikke på selve innholdet. New York Times omtaler i en artikkel (" Millions of Videos, and Now a Way to Search Inside Them") søkemotoren Blinkx, som gjør nettopp det. Ser ganske imponerende ut - dette kan bli et nyttig verktøy.
Wiki-fenomenet - på godt og ondt
Flere ser wiki-verktøy, altså samme type nettbaserte verktøy for å skape kunnskapsbanker i fellesskap som ligger bak det etterhvert velrenommerte Wikipedia, som en mulighet også for skolen. Svend Andreas Horgen snakket om det på it's:learnings brukerkonferanse i Bergen og han har laget en bra innføring om wiki. Det fins andre ressurser om det på nettet, mye av det på engelsk ("Using wikis in educaction" er en wiki-based bok om emnet - $19; "Educational wikis" har en del konkrete eksempler; mens Wikipatterns har mye bra informasjon om måter å bygge opp wikis, roller og kjøreregler osv.)
Ett av problemene med wikis er sabotasje, altså at bidragsytere bevisst legger inn feil eller tøvete informasjon. Den liberale politiske bloggen Daily Kos har stor moro av et nytt og temmelig ubehjelpelig forsøk fra konservative amerikanere på å lage et alternativ til Wikipedia, Conservapedia (!). Her er det tydelig at mange har hatt det moro med å legge inn litt av hvert. Men det er kanskje det minste problemet her, når Conservapedias eget opprinnnelige, komplette oppslag om Stalin var slik: "Josef Stalin was an atheist communist Russian dictator during World War II. He was defeated by Adolph Hitler, despite Hitler also being an atheist." (!) -- eller når det slås fast at Japan er en øygruppe som ligger på vestkysten av Asia ...
En ting som gjør wiki interessant er jo muligheten til å sjekke hele historien på alle innlegg, alle redigeringer og oppdateringer. Dette burde kunne brukes til noe i mange fag.
Machinima - dataspill som råmateriale for film
Dataspill er ikke akkurat noe vi lærere tenker på som positive bidrag til læring. Det handler vel stort sett om å drepe flest mulig på kortest mulig tid, foruten at det får elevene våre (guttene ...) til å leke seg foran PC'en istedet for å gjøre lekser?
Et morsomt fenomen som noen faktisk mener har potensiale til brukes i en eller annen form for læring, er machinima. Flere foredragsholdere på BETT (se nedenfor) nevnte det, og nettstedet Slate har nå en bra presentasjon av det. Machinima er rett og slett animasjonsfilmer skapt med bruk av screencast-verktøy som tar opp det som skjer på skjermen mens man spiller dataspill. Så kan man legge på dialog, musikk og lydeffekter. I det nye Web 2.0-landskapet hvor brukerne skaper innholdet, hvorfor kan vi ikke få våre innbitte spillfantaster til å lage filmer om selvvalgte eller oppgitte temaer?
Slate-artikkelen har veldig enkelt eksempel med filmen "Drive-thru gone wrong", lastet opp til TouTube av bruker xposedbones:
Ellers har artikkelen også et slideshow med "The World's Best Machinima" - og noe av dette er virkelig imponerende (hver slide har en ny video).
Aggressiv atferd online? Det er bare kjemi, det.
New York Times refererer en undersøkelse som forsøker å forklare hva som skjer når vi tyr til "flaming" (aggressive eposter) eller sender instant messages med innhold som er så uhøflig at vi aldri ville sagt det til personen ansikt til ansikt ("Flame First, Think Later: New Clues to E-mail Misbehavior") . Det handler visstnok for en stor del om kjemi i hjernen:
The emerging field of social neuroscience, the study of what goes on in the brains and bodies of two interacting people, offers clues into the neural mechanics behind flaming.
This work points to a design flaw inherent in the interface between the brain’s social circuitry and the online world. In face-to-face interaction, the brain reads a continual cascade of emotional signs and social cues, instantaneously using them to guide our next move so that the encounter goes well. Much of this social guidance occurs in circuitry centered on the orbitofrontal cortex, a center for empathy. This cortex uses that social scan to help make sure that what we do next will keep the interaction on track.
Research by Jennifer Beer, a psychologist at the University of California, Davis, finds that this face-to-face guidance system inhibits impulses for actions that would upset the other person or otherwise throw the interaction off. Neurological patients with a damaged orbitofrontal cortex lose the ability to modulate the amygdala, a source of unruly impulses; like small children, they commit mortifying social gaffes like kissing a complete stranger, blithely unaware that they are doing anything untoward.
Socially artful responses emerge largely in the neural chatter between the orbitofrontal cortex and emotional centers like the amygdala that generate impulsivity. But the cortex needs social information — a change in tone of voice, say — to know how to select and channel our impulses. And in e-mail there are no channels for voice, facial expression or other cues from the person who will receive what we say.
Løsningen? Tenk før du skriver! Ellers foreslår artikkelen også at man burde erstatte epost med videopost ...
Ungdommen nåtildags!
New York Magazines Emily Nussbaum har en nyansert og godt skrevet artikkel ("Say Everything") om det hun kaller den største generasjonskløften på 50 år: ikke siden rock'n'roll drev foreldre til fortvilelse på 1950-tallet har vi sett en lignende avstand mellom ung og ikke fullt så ung som det vi nå ser i forhold til nettet. Hun oppsummerer reaksjonene fra den eldre generasjon slik:
Kids today. They have no sense of shame. They have no sense of privacy. They are show-offs, fame whores, pornographic little loons who post their diaries, their phone numbers, their stupid poetry—for God’s sake, their dirty photos!—online. They have virtual friends instead of real ones. They talk in illiterate instant messages. They are interested only in attention—and yet they have zero attention span, flitting like hummingbirds from one virtual stage to another.
Hun intervjuer noen interessante representanter for denne generasjonen som ikke synes noe er for privat til å legge ut på MySpace eller andre nettsamfunn: han som beretter i minste detalj om sin kamp for å unngå personlig konkurs etter mislykkede eiendomsinvesteringer, hun som har lastet opp nakenfotos av seg selv (men ingenting som ikke moren hennes kunne akseptere, sier hun), eller high school-eleven som har dokumentert sitt eget liv på nettet i detalj siden hun var 12.
Forferdelig? Det er nok reaksjonen til de fleste over 30. Men Nussbaum snur det hele på hodet og spør om det ikke kanskje er de unge som har den mest rasjonelle måten å forholde seg til nettet på:
Younger people, one could point out, are the only ones for whom it seems to have sunk in that the idea of a truly private life is already an illusion. Every street in New York has a surveillance camera. Each time you swipe your debit card at Duane Reade or use your MetroCard, that transaction is tracked. Your employer owns your e-mails. The NSA owns your phone calls. Your life is being lived in public whether you choose to acknowledge it or not.
So it may be time to consider the possibility that young people who behave as if privacy doesn’t exist are actually the sane people, not the insane ones. For someone like me, who grew up sealing my diary with a literal lock, this may be tough to accept. But under current circumstances, a defiant belief in holding things close to your chest might not be high-minded. It might be an artifact—quaint and naïve, like a determined faith that virginity keeps ladies pure. Or at least that might be true for someone who has grown up “putting themselves out there” and found that the benefits of being transparent make the risks worth it.
Hun setter fram teorien om at de unge forholder seg til verden som om privatlivet ikke lenger fins - i likhet med vår tids rollemodeller, kjendisene. Disse vet at alt de sier og gjør til enhver tid kan bli oppfanget av journalister og paparazzis. Den eneste måten å ikke bli fullstendig gal på, er å leve som om du alltid har et publikum. Dette ligner på en annen gruppe, som ikke akkurat er rollemodeller for de unge, men som i alle fall i USA opplever samme krav om fullstendig åpenehet om privatlivet: politikere.
Nussbaum oppsummerer tre endringer som gjør dagens unge forskjellige fra oss voksne:
- De tenker på seg selv som personer med et publikum.
- De "arkiverer" sin egen ungdomstid.
- De er mer tykkhudet enn voksne. .
Her er mange tankevekkende observasjoner, og man behøver ikke være enig i alt for å ha utbytte av å lese artikkelen.
Ikke greit med ny teknologi
Denne videosnutten ble også vist av Jan-Arve Overland i hans presentasjon på it'slearnings brukerkonferanse (tekstingen skyldes at den er lagt ut på YouTube):
Inspirerende brukerkonferanse for it's:learning
Tre dager i byen under de syv fjell har vært en skikkelig vitamininnsprøytning. Litt visjoner, mye helt matnyttig og praktisk, og noen veldig lovende innblikk i hva neste versjon av it's:learning kommer til å inneholde er beholdningen etter Brukerkonferansen 2007.
Nederlenderen Wim Veen var den som svevet høyest oppe i de øvre luftlag. Hans foredrag om "Homo Zappiens" handlet delvis om mange av de samme ideene som var i sirkulasjon på BETT (se nedenfor) og ellers der kremmere i fremtidsscenarier mingler: Web 2.0, "personalisation", "expression of self", "winning by sharing", "power to the user", osv. Hans forslag til konkrete løsninger for skolen er nok ikke noe vi kommer til å omfavne med det aller første. Han vil at all læring skal være fullstendig individualisert og elevstyrt, det skal ikke være noen eksamener eller læreplaner, ingen klasser eller klasserom, kort sagt, ingenting av det vi har forbundet med skole de siste 150 år. Parolen var at med mindre man gjennomfører en komplett revolusjon, vil de de gamle ideene være med på lasset og hindre at vi får den skolen vi trenger for fremtiden. Kanskje var det en liten illustrasjon på gapet mellom ide og virkelighet når Veen, i et i og for seg prisverdig forsøk på å "walk the walk" i teknologisammenheng forsøkte å gjennomføre et intervju pr Skype med lederen på en skole i Nederland som har startet revolusjonen, men opplevde at linjen var så dårlig at ikke én person i salen hørte noe av det som ble sagt fra treskolandet. Noen nye begreper å ta med seg fra hans diskusjon om den framtidige lærerrollen: læreren som "information broker" (informasjonsmegler), "talent scout" (for alle de talentene elevene våre har, men som vi aldri oppdager i vårt fokus på læreplan og eksamen), "match maker" (mellom eleven og andre personer enn læreren som kan bidra til elevens læring), foruten "coach" og "resource person" som vi har hørt mye om fra før.
Dag to var viet praktiske eksempler fra norske lærere i både grunnskole, videregående og høgskole/universitet. Bjørn Bakke fra Flåtestad ungdomsskole snakket om sitt Comenius-prosjekt med fem andre europeiske land. De lærer om mat og mattradisjoner, fast food og slow food og sammenheng mellom mat og helse for ungdom. Fint prosjekt, og han viste faktisk en annen gratisteknologi for sanntidskommunikasjon over landegrensene som viste seg å være Veens Skype-forsøk langt overlegent: FlashMeeting er et videokonferanseverktøy som absolutt må sjekkes ut.
J A Øverland fra Kongsberg vgs hadde et strålende innlegg om podcasting, med diverse andre innsiktsfulle innspill generøst kastet inn som respons på spørsmål fra salen. Her er en fyr som når det gjelder å dele med kolleger er et ubetinget eksempel til etterfølgelse. Han har selvfølgelig også lastet opp presentasjonen sin til Slideshare, slik at andre kan ha glede av den:
Svend Andreas Horgens presentasjon av wiki-verktøy gikk dessverre samtidig, så den gikk jeg glipp av. Via presentasjoner og annet fikk jeg likevel et første innblikk i noe jeg har lurt på en stund: hvordan bruker man rent praktisk wiki i læringsprosessen for elever og studenter? En måte er at læreren lager en struktur for det som skal bli gruppas eller klassens wiki (f.eks. i wikispaces) og markerer ord i uthevet skrift som skal forklares. Elevenes oppgave blir så å lage hyperlinker av disse ordene og skrive de forklaringene disse linkene peker til. Her er det i alle fall i teorien snakk om at elevene lærer ved å konstruere kunnskap i fellesskap. Det er selvfølgelig begrenset hvor mye av denne kunnskapen de kan suge av eget bryst, men det å skulle formulere noe for andre i en wiki forutsetter vel at de har forstått og bearbeidet det til en viss grad.
Dag tre ga et lite innblikk i hva It'slearning jobber med for neste versjon (i motsetning til "intervjuene" som ble vist i videosnutter under festmiddagen kvelden før - skikkelig geek-humor der de ansatte en etter en med gravalvorlig mine fortalte bl.a. hvordan de samvittighetsfullt samler alle forslag til oppdateringer på egne post-it-lapper og stolt viser fra de to gamle PC'ene som de sier er it'slearnings servere). Nyhetene frambragte til dels spontan applaus - hvis dette faktisk implenteres blir det en ekstra julekveld for it's:learning-brukere - forhåpentlig en gang før jul i år (ingen tør si når, men kanskje allerede til skolestart til høsten). Blant annet utvides testverktøyet til å omfatte hele 16 forskjellige typer tester, mange interaktive og med drag-and-drop-funksjon. Mest jubel var det imidlertid for mediebiblioteket som de bygger opp i samarbeid med TV2 og flere forlag. Her er det bl.a snakk om stikkordordnete videoklipp som kan redigeres og hentes rett inn i fag i plattformen, og ferdige opplegg fra forlagene med video, oppgaver osv. Dette kan rett og slett bli utrolig bra!
Paul Chaffey avsluttet konferansen med et skråblikk på norsk utdanning (fra synsvinkelen til en som nå er ansatt i abelia, NHOs bransjeorganisasjon for kunnskaps- og teknologibedrifter. Ett av hans poenger var at globaliseringen kommer til å påvirke stadig større deler av arbeids- og samfunnslivet vårt, men at Norge kan fortsette å være en vinner i denne globaliserte virkeligheten hvis vi bare fortsetter å satse på kunnskap. Utfordringene for norsk skole mente han kom fra fire hold som ikke nødvendigvis hadde noe med den gamle diskusjonen om offentlig kontra privat: flere og flere vil etterspørre en "modulbasert skole", altså ikke en "fullserviceskole" som det vi prøver å tilby i dag; vi må finne de kreative talentene (nerdene er viktige, men de som er kreative er de som skal finne de nye måtene å gjøre ting på); spillteknologi og simulering kommer til å bli viktige, mente han ---?; og til sist, akkurat i det vi hadde begynt å få et visst forhold til begrepet Web 2.0, sier han at nå kommer snart Web 3.0 ... dvs 3D-internett, virtuelle verdener, osv. Hvem kommer til å satse på en fullstendig virtuell læringsarena, spurte han. Ja, ja, vi får se.
Mobilen - vår neste PC?
Kjenn ungdomsskole har tatt i bruk et system for å kommunisere med elevene via sms på mobilen.
Systemet er utviklet av firmaet Incent. Ser ut som en interessant måte å utnytte mobiltelefonene på. Så å si alle elever har jo mobil, og jeg synes det er spennende å se hva dette verktøyet kan brukes til i skolen.
Å bruke penger på å kjøpe inn mobiltelefoner til elevene, slik SV foreslår i et utspill, virker derimot som en underlig prioritering.
Bli lyd!
Vi – du og jeg jeg og elevene – skal lage innholdet på nettet , skrev jeg om i forrige post. Og dette Web 2.0 skal ha medierikt innhold, lyd og video i tillegg til tekst og bilder. Så hvordan kan vi bruke lyd, audiofiler?
Først må vi ta opp lyden. En veldig bra ressurs jeg ble tipset om indirekte via foredrag på BETT var Enquiring Minds. Dette prosjektet har en pedagogisk overbygning som går ut på å gjøre elevene til «forskere». Men selv uten å gå god for dette kan vi finne masse godbiter på denne ressurssiden:
http://www.enquiringminds.org.uk/resources/digital_tools/
Det fins sikkert mye god programvare for å ta opp lyd, men her tipser de om gratisprogrammet Audacity. Med en enkel mikrofon kan du ta opp og redigere lydspor og lagre dem som mp3-filer. Hva kan vi bruke noe slikt til? Vi behøver selvfølgelig ikke laste det opp på nettet i det hele tatt. Mens vi har en gruppe på 20 eller 30 eller 60 eller 90 elever, kan en eller to eller flere elever
- lese inn teksten til dagens lekse høyt
- snakke inn svar på spørsmål muntlig
- dramatisere/spille rollespill basert på leksa eller annet
Vi jobber med resten av elevene. Når vi har tid senere, hører vi på opptakene.
Når det gjelder podcasting, altså det å legge ut lydfiler som man kan lytte til via nettet, er spørsmålet om dette skal være åpent tilgjengelig for alle, eller om det skal ligge på passordbeskyttede områder. For mesteparten av det elever kan tenkes å produsere av lydfiler i et fag, vil jeg tro det siste er aktuelt. Det naturlige valget er it's:learning. Plattformen har sine klare begrensninger («steinalderprodukt» ifølge RASI!), men det er nå det vi har som alle på skolen har grei tilgang til. I funksjonen «Legg til leksjon» (som også elevene får opp i prosjekt) kan en bygge lydfilene inn i selve leksjonen. Ellers må en laste opp mp3-fila som en separat fil.
Hva kan vi bruke dette til?
- lage muntlige prosjekter som lydfiler istedet for å ha fremføring i klassen (sparer tid)
- svare på oppgaver muntlig istedet for skriftlig (lettere å skaffe grunnlag for muntlig vurdering)
- ha jevnlige podcasts om ting som skjer på skolen
- en klasse som ble nevnt på BETT hadde et opplegg hvor følgende oppgave gikk på omgang: etter hver time har en eller to ansvaret for å oppsummere muntlig hva de har jobbet med og lært i timen og legge ut denne oppsummeringen som en podcast. De som har vært borte kan sjekke dette.
Det fins mye forskjellig programvare også for podcasting. En leverandør som var representert på BETT var Podium Podcasting, som henvender seg spesielt til skolesektoren. Her betaler en skolelisens for et visst antall brukere og får da spesialsydd programvare og lagring av lydfilene på deres servere. På nettsidene deres ligger en del demoer og annen informasjon.
BETT 2007 - luftige visjoner eller veiviser til morgendagens skole?
Frogn videregående var representert med fire foreventningsfulle deltagere på BETT 2007 - den store, årlige messen om utdanning og teknologi i London. Det er umulig å oppsummere alle inntrykk i ett innlegg, men her er noen første tanker.
Messen er først og fremst en salgsutstilling for databransjen. På hundrevis av stands tilbys maskinvare og programvare av ymse slag, og for mitt eget vedkommende må jeg vel anslå at i alle fall 90 prosent av det er uten særlig interesse. Det som ga meg mest var seminarene som kontinuerlig ble avholdt i flere saler ved siden av selve utstillingshallene.
Keri Facer fra tenketanken FutureLab holdt et tankevekkende innlegg med en kort tittel og en lang undertittel: "Education in the Digital Age - or why radical change in curriculum, teaching & learning and institutions is not a luxury but essential for social justice in the 21st century" (lysarkene til hele foredraget ligger her: http://www.futurelab.org.uk/download/pdfs/events/Keri_Facer_BETT_presentation.pdf ). Hun mener altså at forandring av skolen er en forutsetning for sosial rettferdighet. Dette bygger hun opp til med et ganske langt resonnement, men en side av det er motsetningen hun ser komme mellom skolen og verden utenfor hvis ingenting skjer:
| Utenfor skolen | På skolen |
Mangfoldige kilder til informasjon (informasjonsteknologier) | Én kilde til informasjon (læreren) |
| Post-industriell | Industriell |
| Ferdigheter for informasjonsalderen | Ferdigheter for industrialderen |
| Kreativitet og modenhet | Lydighet og avhengighet |
| Personlig tilpasning | Masseproduksjon |
| Barnet som aktivt lærende | Barnet som passiv mottaker av informasjon |
| Fremtidig økonomisk suksess | Fremtidige økonomiske problemer |
I det digitale landskapet omtales de unge av noen som "the digital natives" - de innfødte - og vi voksne som "immigrants" - innvandrere. Vi som underviser vet at det er en sannhet med store modifikasjoner, selv om få av oss ville ha særlig mye å stille opp i en omgang World of Warcraft med elevene våre. Men Keri Facers poeng var også at de digitale ferdighetene på ingen måte er jevnt fordelt blant de unge. Dersom skolen abdiserer i forhold til digitale ferdigheter, vil de sosiale ulikhetene som ligger bak denne skjevfordelingen bare forsterkes. Skolen har en rolle også på dette området.
En av innvendingene er at det er så dyrt. Naturlig nok har det vært mye fokus på maskintetthet og finansieringsordninger for PC'er. Jeg skal la det ligge og ta opp en trend som ble omtalt i mange sammenhenger på BETT og som kanskje kan være en liten trøst oppi de vanskelige avveininger når vi skal utvide med enda flere maskiner. Det gjelder det faktum at den heteste programvaren for mange foredragsholdere var gratis. Det dreier seg rett og slett om nettet, world wide web. Men ikke nettet slik vi har kjent det, i den gamle versjonen. Ikke Web 1.0, men Web 2.0.
Web 2.0 er et moteord, og noen hevder at det slett ikke har noen reell mening i det hele tatt. Men hvis vi nå justerer ned bullshit-detektoren et par hakk og ser på hva noen mener det kan bety, har jeg kommet fram til gjennom å tråle nettet at noen motsetninger kunne settes opp slik:
| Web 1.0 | Web 2.0 |
| lese, hente informasjon | bidra, skrive, dele, laste opp, kommentere |
| publisere (hjemmeside) | sosial programvare (MySpace, Blink osv) dialog (blog) |
| ferdige "informasjonspakker" fra autoriserte kilder (f.eks. Encyclopedia Britannica online) | kontinuerlig brukerskapt innhold (Wikipedia), kunnskapsbygging i fellesskap, enhver kan bidra som "ekspert" på sitt område |
| tekst + bilde | medierikt innhold (tekst, bilde, audio/podcasting, video |
| portaler med taksonomier - eksperter rangerer sider (Yahoo, Kvasir, osv) | folksonomier - brukere rangerer og ordner sider; tags |
| opphavsrett ("All rights reserved") | fri gjenbruk av deler av andres arbeid (mash-ups), åpen kildekode ("Some rights reserved") |
| store selskaper dominerer (Time "Man of the Year" 1999: Andy Grove, grunnlegger av Intel) | mer makt til (for)brukeren (Time "Man of the Year" 2006: You). Vi skaper innholdet. |
Dette er gode nyheter for oss. Det er altså ikke sikkert at det er nødvendig å supplere dyre maskinkjøp med minst like dyre kjøp av programvare. Veldig mye av det vi trenger for å ligge i forkant når det gjelder å utnytte digital teknologi i skolen, fins gratis tilgjengelig for oss bare vi kan koble oss på nettet. Det gjelder f.eks et område der jeg tror det er mye å hente for språkfagene, nemlig bruk av audio. Mer om dette i min neste post [gisp::cliffhanger::åndeløs spenning::sus gjennom publikum].
OBS: nyeste innlegg ligger øverst - innlegget under er det eldste
Liv og lære
Hjemkommet fra BETT 2007 i London har man lyst til å dele opplevelser og synspunkter med kolleger. Men i en travel skolehverdag er det ikke mye tid til å sette seg ned og diskutere trender og utvikling, om det da ikke er snakk om noe som kan anvendes i timene i morgen. Det er ikke så lett å overbevise på to minutter om at vi kanskje om en stund kunne tenkes å bruke wikis eller podcasting eller blogger eller ...
Blogger? Skulle vi snakke om hvordan vi kan bruke blogger? Nei, det skal man selvfølgelig blogge om. Herved tar jeg steget ut i blogosfæren og planter flagget i mitt hJØRNe av web'en - så får tiden vise om dette blir hjørnet der de tankemessige hybelkaninene får ligge i fred eller om en og annen nysgjerrig sjel roter seg bort i kroken min og virvler opp støvet.
Jack Nicholsons McMurphy i Gjøkeredet forsøker å lære den døve indianeren Chief hvordan han skal spille basketball. En pleier som står og ser på blir mer og mer irritert idet McMurphy roper høyere og høyere for å forklare hvordan Chief skal dunke. Til slutt sier pleieren: "Det hjelper ikke hvor mye du skriker - han er døv." McMurhphy svarer: "Nei, men det skader ham ikke heller. Og det hjelper meg å tenke."
Det hjelper neppe noen at jeg blogger her. Forhåpentlig skader det ingen heller. Men det hjelper meg å tenke.