Jørn Hoelstad Pettersen

Web 2.0 innebærer en demokratisering av hvem som får publisere. Dette gjelder nyheter, film, tekst - alt av innhold. I skolen må dette innebære at elevene skal produsere innhold i mye større grad enn før, men også vi lærere må forsøke å ta de nye mulighetene i bruk når de har potensiale til å gjøre vår praksis rikere.

Én ting er innholdet når alle disse amatørene - vi som før, i forskjellige sammenhenger, var det passive publikum - skal begynne å publisere våre mer eller mindre dypsindige tanker. Ikke alle går like langt som skeptikere som Andrew Keen. Han spår nærmest vår sivilisasjons undergang på grunn av dilettantenes inntogsmarsj. Men at ikke alt er like høyverdig, kan de fleste fort enes om.

En annen side av saken, som gjerne ofres mindre oppmerksomhet, er spørsmålet om form. Det pågår en fantastisk spennende meningsutveksling på Dan Meyers blogg dy/dan for øyeblikket om temaet "Amateurs and Experts." Meyer er en ung matematikklærer med en mer enn vanlig sterk interesse for design. Han kan bli lyrisk i beskrivelsen av god design. Han kan også bli rent ut sagt nådeløs i omtale av det som ikke helt holder mål for hans kritiske øye. Denne tråden startet med hans bitende sarkastiske beskrivelse av en nettside som kaller seg Vid Snacks. Meyer siterer Tim Holt, mannen bak Vid Snacks, fra introduksjonsvideoen til siden:  "Hi, I'm Tim Holt and uh I made this little site called uh Vid Snacks and uh Vid Snacks is designed to uh help teachers and students and and uh educators in general or people involved in education learn how to do video 'cause video is gonna be the way we communicate in the new century. So uh I hope you'll all come along."

Etter denne langt fra overbevisende demonstrasjonen synes Meyer det blir litt for mye av det gode når Holt slår til med følgende motto for siden: "Video is the language of the 21st century. Learn to make it here."

Hans poeng er: kan vi virkelig foregi å lære bort noe vi er de reneste amatører til å gjøre selv? Noe vi kanskje til og med er veldig dårlige til å gjøre? Eller spiller det kanskje ikke noen rolle? Er det greit så lenge hensikten er god og det fins et slags innhold i det vi kommuniserer?

Christian Long skriver noen praktfulle kommentarer i diskusjonen med Meyer. Han nyanserer og vrir temaet i en konstruktiv retning som fører til at  Meyer også etterhvert i dialogen framstår som mindre selvtilfreds og mer ydmyk. Diskusjonen er verdt å lese for den som er interessert i temaet også fordi de er slagferdige retorikere. Jeg velger å ta ut bare ett lite poeng som går direkte på skole:

Education — historically — has never taught ‘presentation’ or ‘managing audience’ (one-way or two-way) as a vital skill. It’s often value-added, but it is rarely (never?) the key desire. Public speaking classes, a cute science fair poster-talk, or the ubiquitous student council election moment notwithlegitstanding, ‘presentation’ is a radically novel concept at play these days…and the raw expectation that ‘how’ we present will matter as much as ‘what’ we present is something that is a bit Gallileo-like in terms of reversing the predominate sun-around-the-earth tendencies of education. In otherwords, there’s a bit of inherent blasphemy in your vision (although I dig it).

Gjelder ikke dette også her i landet? Hvor mange av oss kan si at vi har fått en skikkelig trening i å bruke presentasjonsverktøy som PowerPoint/Impress - og da mener jeg effektiv kommunikasjon ved hjelp av dem, ikke det rent tekniske? Er ikke regelen mer enn unntaket at både lærere og elever står der med altfor mange slides med altfor mange kulepunkter på og leser opp det som står i kulepunktene? Har noen av oss egentlig lært hva en effektiv podcast er  - altså ikke bare hva som skal til for å ta opp i Audacity og få lastet opp mp3-fila et sted? For ikke å snakke om video. Hva er effektiv videoredigering?

Eller spiller det kanskje ikke noen rolle? Skal vi være tilfreds med å være glade amatører på kommunikasjon? Det er ikke sikkert at det er effektivt å bruke Dan Meyersk sarkasme når en skal få i igang tankeprosesser rundt dette. Men at vi prøver å problematisere det, tror jeg er nyttig både for lærere og elever.

Jon Hoem skriver på JonblOGG i dag om valget bibliotekene står overfor når det gjelder digitalt innhold (fra bloggen til Plinius): NDLA eller DigLib? Hoem skriver at med bibliotekenes tradisjonelle ideal om folkeopplysning og lik tilgang til informasjon, bør det ikke være noen tvil om at de satser på den førstnevnte åpne, gratis løsningen.

Og hvorfor ikke? Etter at DigLib ble lansert med brask og bram for et par uker siden har jeg vært innom der noen ganger. Det jeg finner er jo rett slett bare forlagenes eksisterende - gratis - nettsteder knyttet til læreverk - litt mer oversiktlig ordnet, men uten en eneste ny ting. Det eneste helt nye kommer fra Grieg Multimedia, som har et musikkprogram - ikke så interessant i mine fag. Prøver jeg imidlertid å gå inn på ressursen til Damms læreverk i faget internasjonal engelsk, får jeg beskjed om at prisen på kr 0,- dessverre ikke er helt sann. For jeg må kjøpe lisens fra Damm for å bruke dette nettstedet - inni itslearning ...

Nok et eksempel på at itslearning lover mye - og ikke helt lever opp til hypen, i alle fall ikke foreløpig.

It's:learning er friskmeldt etter problemene jeg blogget om i ganske dyp frustrasjon tidligere i uka. Pålogging går raskt og smertefritt, funksjonene virker som de skal. Men det har vært en uke da det har dukket opp usedvanlig mye poster i Google Reader-abonnementene mine som kretser rundt temaet læringsplattformenes mer eller mindre nært forestående død.

På JonblOGG linker Jon Hoem til svenske Stig Roland Rasks Kollegiet. Rask kommenterer en diskusjon blant lærerstudenter ved forskjellige samarbeidende høgskoler og universiteter om hva slags digitale samarbeidsverktøy de skal bruke. Det de er helt klare på, er at "den plattform som skulle väljas för kommunikationen inte skulle vara högskolans It’sLearning eller någon annan "skolplattform"". Istedet foreslår de faktisk Facebook som ett alternativ!

Albertine Aaberge melder at det på hennes skole skal opprettes en arbeidsgruppe som skal utarbeide en digital handlingsplan. Hun spør: "Skal vi da anbefale andre løsninger og prioriteringer enn Fronter?"

Ukas grundigste debatt om spørsmålet fant jeg imidlertid på den britiske bloggen The Ed Techie under overskriften "Is the VLE/LMS dead?" I en parentes legger riktignok bloggeren, Martin Weller (tilknyttet Open University i Storbritannia), til at det vil ta fem år før vi blir klar over at læringsplattformene er døde. Som det het i den gamle revyssangen: He's dead, but he won't lie down.

Hva skulle erstatte LMS'ene? Inspirert av Scott Leslies begrep Loosely Coupled Teaching tenker Weller seg et løst sammenkoblet knippe av verktøy som f.eks. kan inkludere:

- en wiki for innhold og diskusjon
- Twitter eller Jaiku for dialog
- virtuelle møteverktøy som Flashmeeting
- blogg for nyheter og informasjon - elever/studenter abonnerer
- verktøy som Blogquiz for å lage den typen enkle flervalgsprøver som en nå kan lage i plattformene
... og i tillegg et hvilket som helst annet verktøy som måtte være bra for de behov som til enhver tid måtte oppstå. Han håper at flest mulig av disse skal kunne "henges  på" wikien, som blir det sentrale.

Weller lister opp både fordeler og ulemper ved plattformene. På den positive siden:

- autentisering er enklere
- det er praktisk å ha "alle" funksjoner samlet på ett brett
- support
- pålitelighet
- kontroll med elevers/studenters arbeid - eller mangel på sådant

De negative sidene er imidlertid mer tungtveiende, mener han:

- kvaliteten på verkøyene er dårlig sammenlignet med de spesialiserte verktøyene som dekker mer avgrensede behov (et lite eksempel på det er kanskje herværende blogg ... )
- sterilt, gammeldags utseende sammenlignet med det som utvikles for det åpne markedet
- snevert utvalg av funksjoner og verktøy
- programvaresedimentering - jo lenger man bruker en plattform, desto vanskeligere blir det å komme seg vekk fra den; den er den djevelen du kjenner, og det er bedre enn den djevelen du ikke kjenner; dessuten bygges det opp innhold som kan bli like kjært for mange lærere som fordums gulnede notatbunker som ble snudd og brukt om igjen.
- mellommennene kuttes ut; trenger vi egentlig noen til å sette sammen verktøypakkene for oss når vi bare kan gå på nettet og plukke det vi vil?

Diskusjonen i kommentarene etter Wellers post er livlig, og langt fra alle er enige med ham. Jeg tror også at det altfor tidlig å spå plattformenes død med det aller første. For mange lærere er ikke alternativet til å bruke en LMS å finne nettbaserte verktøy som er bedre - det er å ikke bruke digitale verktøy i det hele tatt. It's:learning representerer for mange et stort steg inn i den digitale verden. Det er nok de som tror at alle forlengst er fortrolige med Web 2.0 som innbiller seg at LMS'enes død skulle lede smertefritt over til en allmenn omfavnelse av wikier og Twitter og alle de andre verktøyene - "loosely coupled" eller ikke.

Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke kan være fruktbart for de som er nysgjerrige å utforske dette, om ikke annet som en livsforsikring for bruk av digitale verktøy i læringen om nå LMSene skulle bli erklært døde om fem år.

... var det en fin svensk sang som handlet om en gang. Og jeg må vel innrømme at jeg ser poenget mer og mer. Jeg har i kompromissenes ånd forsøkt å ha en fot i både den lukkede læringsplattformleiren og i den åpne Web 2.0-leiren. Min sære stahet (eller er det latskap?) som gjør at jeg fremdeles blogger her i dette håpløse it's:learning-verktøyet er nå en ting. Jeg har også forsøkt å bruke plattformen i et slags samvirke med mer åpne, web-baserte verktøy som wiki.  

Men sannelig om leverandørene gjør det lett å argumentere for at det er noe behov for disse dyre, lukkede systemene. Det minste man må forlange, er jo at de har en viss pålitelighet. De kan sikkert vise til mye imponerende statistikk på oppetid og slikt, men hva hjelper det når brukernes subjektive opplevelse gjør at plattformens navn blir vekselvis et skjellsord og gjenstand for latterliggjøring?

I forrige uke ga vi først opp å bruke it's:learning til midtterminurderinger. Filredigeringen fungerte rett og slett ikke tilfredsstillende. Så ga vi opp å bruke det til romreservasjon - en atskillig mindre krevende oppgave, som heller ikke funket. I dag knelte hele plattformen under byrden av et par tusen påloggede i Akershus fylkeskommune. Løsningen leverandøren valgte var åpenbart å nekte tilgang til plattformen for alle brukere i fylket - for vårt vedkommende midt i en fagdagsøkt der elevene skulle både hente informasjon fra den og laste opp til den. Ingen informasjon - bortsett fra annenhånds opplysninger i etterhånd om at vi visstnok skulle flyttes over på en annen server. Det å fjerne påloggingsmuligheten uten forvarsel var for øvrig samme metode firmaet valgte under kaoset etter ny versjon i vinter. Vi er visstnok så store brukere at vi må blokkeres for at de mindre skal få komme seg på ...

En stor del av økten i dag skulle brukes til arbeid med eTwinning-prosjektet vårt. Her er nok et lukket system, det såkalte TwinSpace, som partnerskolene kan jobbe innenfor. Her er chat og filopplastingssystem og en del annet. Men hva skal man egentlig med en chattekanal som har så liten kapasitet at mange av elevene ikke kommer seg på i det hele tatt? Og hva slags multimediefiler skal vi laste opp til TwinSpace når maks filstørrelse er 5MB?

Det logiske er sikkert å ta steget rett ut i de åpne, web-baserte verktøyene og glemme plattformene. Bygge en wiki. Legge video ut på Vimeo (eller YouTube - den første kan passordbeskytte videoene - usikker på om YouTube kan det). Chatte på MSN eller ICQ. Innvendingen er selvfølgelig elevene sikkerhet. Ikke bare det som går på beskyttelse mot uønskede tilnærmelser fra diverse lugubre eksistenser, men også det at de skal ha lov til å prøve og feile på et fremmedspråk uten at dette skal spres for all verden.

Vil elevene trives i et slikt åpent landskap?

EdTech Journeys hadde en post med tittelen "11 Familiar Conversations" her om dagen.  Kort oppsummert går den på at absolutt alle blogger i edublogsfæren for øyeblikket (og i ganske lang tid alledere?) kan grupperes i 11 velkjente "samtaler". Med andre ord: intet nytt under solen, her prater og prater vi i sirkel og kommer ikke noe videre.

Det vi blogger om er for eksempel:
1. at vi har sett lyset og har sannheten på vår side og skulle ha forandret hele utdanningssfæren med teknologi --- hvis det ikke hadde vært for motstanden fra
a. administrasjonen
b. lærerne
c. samfunnet
som enten 1. ikke skjønner "det"; 2; skjønner "det", men er redd for forandring; eller, 3. skjønner "det", og gir blaffen.

osv osv.

Må innrømme at det er mye jeg kan kjenne igjen i lista. Men er det slik at det ikke er noe nytt og spennende å finne der ute? Jeg leser fremdeles mye på mine snaue 200 feed'er og synes jeg plukker opp godbiter omtrent hver dag. Min egen blogging blir det dårligere med i en hektisk periode fram mot midtterminvurderinger.

Mer enn EdTEchJourneys litt blaserte holdning har jeg sans for Stephen Downes' parering i kommentarfeltet: "samtale #12: bloggeren klager over at andre bloggere er sutrete og forutsigbare."

David Warlick tar opp et vanskelig, men viktig tema i den ene av postene sine i dag ("Looking for the engageable").  Han refererer til en samtale han hadde etter et av konferanseinnleggene sine. Dette var en konferanse for næringslivet, og en av deltagerne hadde ikke kjøpt Warlicks påstand om at dagens unge var så engasjerte. Det som særpreget mange av hans unge ansatte, mente denne litt pessimistiske mannen, var at de rett og slett var fryktelig late. De var ikke interessert i noe som helst. Det er vel en påstand vi kan kjenne igjen fra enkelte hold i skolen?

Warlicks svar: But when I consider today’s youngsters, the time that they spend on games, their social networks, continuing text messaged conversations; the enormous investment of themselves and their time in the more involved video games; and the amount of reading and writing that they do; it’s really hard to think of them as lazy. It’s certainly true that too many of them spend to much time sitting, and that many of them would prefer to IM clients than to go visit them in their offices. But it still seems to me that this might be the most engageable generation ever.

Men han fortsetter med at vi ikke får dem engasjert sånn uten videre og i hva som helst. Han viser til en liste som lærere på en skole han besøkte i Texas hadde satt opp over aktiviteter som ga elevene energi og gjorde dem engasjerte. Dette er aktiviteter som tilfredsstiller elevenes behov for å (min oversettelse):

• jobbe i et miljø som gir dem respons
  
• kommunisere
  
• dele personlige erfaringer
  
• danne og delta i fellesskap
  
• stille spørsmål
  
• få til noe
  
• gi noe av seg selv
  
• føle at det er trygt å gjøre feil
  
• få et publikum og noen som gir dem oppmerksomhet

I hvor stor grad beskriver dette klasserommet mitt? 

En av de mest fortvilende "dersom, hvis ..."-scenarier jeg tenker på med jevne mellomrom, er hva som kunne vært unngått hvis rette mann hadde inntatt Det hvite hus i 2000. Ennå skal den nåværende løse kanon på dekk få slingre rundt og skape død og ødeleggelse i noen måneder til. Det eneste man kan håpe på er vel at hans lame duck-status er så total at han ikke får gjort noe - det er antagelig bedre enn alt han eventuelt måtte klare å utrette.

I mellomtiden viser Al Gore mer og mer av hvilken ledelse vi kunne ha hatt for verdens eneste supermakt. Noen synes han er pompøs. Noen synes han ikke viser tilstrekkelig samsvar mellom liv og lære. Jeg må innrømme at jeg ikke er så opptatt av om strømregningen til Gore er større enn gjennomsnittsamerikanerens. Og sammenlignet med rivalen fra valgkampen i 2000, er det meg fremdeles ubegripelig at et så stort mindretall (Bush fikk 540.000 færre stemmer enn Gore blant velgerne, men flere valgmannsstemmer) stemte på en politiker med en slik total mangel på --- det aller meste, unntatt gode familieforbindelser.

Vel, det var dagens hjertesukk. Egentlig skulle jeg bare skrive litt om et av Gores mange prosjekter siden 2000: current.tv, nå bare current. Denne alternative TV-kanalen/webtjenesten fikk forrige uke et nytt design på videosidene sine som er noe av det mest snasne jeg har sett:



"Hjulet" som inneholder menyen av videoer, roterer når du drar en slider opp eller ned. Når du finner en du har lyst til å se, laster den øyeblikkelig og du kan spille den av. Hver video, eller videopod, er på 3-7 minutter, og det er produsert av uavhengige produsenter og til dels amatører over hele verden.

Det er også andre innslag av brukergenerert innhold, som mulighet for å laste opp 1-minutts videoer med synspunkter på alt mulig. Disse kan brukere så stemme over.

Høyresiden i USA klarte å plante påstanden om at Gore hadde hevdet å være den som oppfant Internett. At han i virkeligheten bare fortalte hvordan han som senator bidro til finansieringen av det som ble til Internett, var en nyansert uttalelse som ikke hadde en sjanse til å vinne fram i amerikanske mediers soundbite-regime. Men Gore fortsetter ufortrødent å gi sine små bidrag ikke bare til klimadebatten, men også til fornyelsen av media.

Samtidig melder Iraq Body Count at 26 mennesker ble drept i Irak i går og at det totale antall sivile drepte siden krigen startet er mellom 75.775 og 82.560.

Når vi selv eller elevene våre skal ha tak i bilder eller video til diverse presentasjoner, er det fristende å "glemme" den lille detaljen som heter opphavsrett. Clay Burrell peker til en nyttig søkemotor:  CC  Search by Creative Commons.  Her kan du hake av for at skal søke etter enten "...works I can use for commercial purposes" eller, mer aktuelt: "... works I can modify, adapt or build upon." Så velger du om du vil søke i Google, Yahoo, flickr, blip.tv, OWL music search eller SpinXpress. Titusenvis, for ikke å si hundretusenvis av treff dukker opp selv med denne begrensningen.

Det eneste kravet er at du oppgir hvem opphavspersonen er når du bruker materialet. Så lett er det å være lovlydig.

Michael Wesch, mannen bak videoen The Machine is Us/ing Us, har laget en ny visuell framstilling av et viktig, beslektet tema: hvordan bør vi tenke om informasjon i en verden hvor mer og mer av den fins i digital form på nettet? Han er inspirert av David Weinbergers Everything is Miscellaneous . (Tips: edu.blogs.com):

Mer og mer verktøy finnes tilgjengelig i nettbaserte versjoner. GoogleDocs er selvfølgelig bra, men funksjonaliteten er vel ikke 100% ennå. Jeg opplever små irritasjonsmomenter som at det av og til er vanskelig eller umulig å få til noe så enkelt som å skrive fra toppen av en tabellcelle - uansett om jeg merker cellen, kolonnen eller raden, starter teksten vertikalt midtstilt.

Spresent var et morsomt tilskudd til den stadig større floraen av presentasjonsverktøy. I går jobbet jeg med en presentasjon. I det jeg åpner den igjen i dag, får jeg beskjed om at to videoer jeg har lagt inn i to slides plutselig er borte. "Ikke tilgjengelig," får jeg beskjed om, til tross for at de fremdeles ligger der med akkuat samme adresse på YouTube som i går. Irriterende.

Derfor blir jeg også litt skeptisk når jeg inviteres til å prøve ut enda et verktøy i dag. Buzzword er et tekstbehandlingsverktøy (foreløpig visstnok bare tilgjengelig for oss som har bedt om å få prøvekonto). Men førsteinntrykket er - dette er LEKKERT! Det er Flash-basert og brukergrensesnittet er noe av det mest stilrene jeg har sett. Men stil hjelper lite hvis ikke funksjonaliteten er til å stole på.

Bra Flash-animasjon fra Maps of War (tips:  BoingBoing):